Adopsjon Norge har mottatt dette innspillet fra en adoptivmor. Hun ønsker å være anonym og det synes vi er greit.
De siste årene har vært preget av fortellinger om adopterte som har oppdaget alvorlig mislighold i sine adopsjonssaker. Det er smertefullt å lese for alle. Ingenting av det som har kommet frem skal unnskyldes, underkommuniseres eller forenkles. Det er dypt alvorlig. I kjølvannet av dette har det også kommet mer spekulative artikler der det ikke er påvist direkte ulovligheter, men hvor enkelte mediehus har funnet antatte sammenhenger og fremmet disse som vedtatte sannheter. Et tilfeldig valgt land sliter med høy korrupsjon og konklusjonen er dermed at barn som adopteres fra landet er kjøpt på Facebook. Eller på gata. Samtidighet omskrives til sammenheng av enkelte mediehus.
Så har vi et direktorat som fikk det som ligner aller mest på panikk og begynte å stenge ned samarbeid med land etter land med en argumentasjon som spriker i alle retninger, og der de også argumenterer mot seg selv. Enkelte organisasjoner for adopterte tviholder også på fortellingen om at systemet er det samme som det alltid har vært. Slik har fortellingen om at adopsjon er menneskehandel og noe som først og fremst er drevet av økonomiske incentiver skapt.
Adopsjonssystemet skal granskes. Det er på sin plass og på høy tid. I motsetning til hva mange synes å tro støtter også adoptivforeldre dette. Det er ikke der uenigheten ligger. Den handler om hvorvidt systemet i dag er såpass ugjennomskinnelig at det tryggeste er å stenge ned hele feltet.
Jeg vet hva som hadde vært alternativet for mitt barn. Langt ute på landsbygda i et land der stammekultur og sosiale normer setter sterke begrensninger for kvinner, er det ikke nødvendigvis sånn at en mor som får barn som på en eller annen måte er født med egenskaper som medfører et stort sosialt stigma, har så mange valg. Man kan beholde barnet så klart, men da blir man utstøtt av samfunnet. Så da står man alene, uten bolig, jobb og beskyttelsen storsamfunnet gir. Det finnes riktignok “leire” for mødre som har fått barn som fellesrådet ikke kan akseptere, og der man kan flytte inn dersom man er i stand til å ta valget om å bryte med sin familie og leve resten av livet som utstøtt. Mitt barns mor kunne ikke ta det valget, hun hadde andre forpliktelser. Men ett valg hadde hun – hun kunne la barnet leve, og gi det muligheten til en fremtid. Hun gikk gjennom rettssaker der hun frasa seg foreldrerett. Hvor smertefullt må ikke dette ha vært for henne.
Hun satte sitt barn over seg selv, det er også kjærlighet. Hun ga det det hun kunne gi.
I dagens debattklima om adopsjon settes mitt barns mor sine motiver i samme bås som motivene til menneskehandlere. Er du sikker på at hun ikke fikk økonomisk fordel? Blir jeg spurt om. Kan man nå være helt sikker på at hun visste hva hun gjorde? Lures det på. Mitt barns mor blir tillagt motiver hun mest sannsynlig ikke har. Samtidig fremmes det at hun kan være et offer for andre som muligens har disse motivene. Altså, har hun ikke selv valgt å selge barna sine, har noen andre garantert tjent penger på hennes største sorg. Eller hun er rett og slett litt dum og skjønte ikke bedre. Selv etter å ha gjennomgått rettsprosesser der hun ble informert om konsekvenser for henne og barnet, og med mulighet til å anke dommen kan hun umulig å forstått hva hun gjorde, insinueres det. For en undergraving av førstemødrene og de umulige valg de tar dette er!
En mamma måtte gi fra seg sitt barn. Det var ikke hennes valg å ta. Hun må leve med sorgen. Et barn mistet sin mor. Barnet måtte leve år på barnehjem mens hele den byråkratiske og juridiske møllen gikk sin gang. Det må leve med konsekvensene av å ha mistet sin mor resten av livet. Det må leve med konsekvensene av å ha levd sine første år på barnehjem. To år er lenge i et barneliv. Det er lenge å være ett av over 100 barn som kjemper om oppmerksomheten til alt for få voksne. Det er en ekstrem påkjenning for et barn, og det setter varige spor.
I en perfekt verden finnes det støtteordninger og sosiale nettverk som kan ivareta familier som havner i en helt umulig situasjon. Barnehjemmet mitt barn bodde på jobber med å endre et meget patriarkalsk samfunn der stammerådet bestemmer hvilke barn som skal få være hos sine foreldre, og hvilke som skal utstøtes. Samtidig som barnehjemmet gjør dette, besørger det at de veldig, veldig få som oppfyller kravene kan få muligheten til å vokse opp i en familie. Gjennom en lang byråkratisk og juridisk mølle som tar minimum ett år hvis biologisk mor er kjent, lengre hvis ikke.
Dette har ingenting å gjøre med å gå på marked og plukke ut barn å adoptere, eller å finne seg et barn å kjøpe på Facebook. Mitt barn er blant de 4 promille av alle barn på barnehjem i sitt fødeland som oppfylte alle de strenge kravene til å komme inn under adopsjon. 4 promille. Det er få, og det er strengt. Det skal være få, og det skal være strengt. Alle andre muligheter skal være forsøkt, og blir forsøkt, før barnet kan adopteres bort.
For at dette i det hele tatt skulle være en mulighet for mitt barn må nødvendigvis noen ha gjort en jobb. Sykepleiere og annet helsepersonell, sosialarbeidere, jurister, domstoler, byråkrater. Omfanget av utredning og dokumentasjon er enormt. Alle disse yrkesgruppene og flere til har vært involvert i å klargjøre mitt barns adopsjonsmappe. Ingen av disse jobber gratis. Så strengt tatt har noen tjent penger på denne saken, noen har fått betalt for å gjøre en jobb. Nettopp for å sikre at barnet reelt ikke hadde andre muligheter og at adopsjon var til barnets beste. At det skal være bevis for at selve adopsjonen er ulovlig og hele systemet en gjennomkorrupt industri klarer jeg ikke å få til å henge sammen.
Dette er en enkeltsak. Systemet er summen av alle enkeltsaker. Den senere tid har saker der barn, nå voksne, som åpenbart ikke skulle vært adoptert bort, fått mye fokus. Med rette.
Dette er den andre siden. Den som viser at det fortsatt er behov for adopsjoner, og at forholdene er faktisk ER annerledes nå. Prosesser tar måneder, som regel år, og er godt dokumentert i barnas papirer. I mellomtiden lever barna under krevende forhold. Det utsetter man barn for fordi alt skal være så etterprøvd og grundig som overhode mulig. Man skal være sikker på at alle andre muligheter er forsøkt. Adopsjon er ingen quick-fix, og med omfanget av dokumentasjon og tid som kreves i dagens system, ei heller særlig økonomisk lønnsom business. Det er et barnevernstiltak for noen veldig, veldig få barn som har enormt behov for beskyttelse og omsorg.
Systemet er ikke perfekt. Det er heller ikke systemet for fosterhjemsplassering eller andre inngripende barnevernstiltak. Men vi slutter jo ikke å beskytte barna av den grunn. Systemet skal granskes, det er er bra. Når resultatet foreligger kan vi se på hvordan fremtidens system kan utvikles. Barna som trenger adopsjon som tiltak er ikke mange, men de finnes. Selvfølgelig skal vi gjøre alt vi kan for at disse barna kan vokse opp i en familie. Alternativet i de langt fleste tilfeller er langt, langt verre.