En av begrunnelsene Bufdir ga for avslag på Sør-Afrika var manglende oppfyllelse av subsidaritetsprinsippet. Altså at det skal søkes løsning for barnet i familie og hjemlandet før man frigis for internasjonal adopsjon. Men hvor lenge skal dette være et argument som trumfer barnets beste? Må barnet bo på barnehjem i ett, to eller tre år? Med Bufdirs vedtak kanskje hele barndommen? Det kan da ikke være til barns beste? Les innspillet fra det anonyme søkerparet:
Vi skulle ønske media snarlig klarte å få Bufdir i tale om deres vurderinger rundt subsidiaritetsprinsippet. Gjennom en slik åpenhet kunne barnepsykologer og andre fagfolk tatt del i et offentlig ordskifte rundt Bufdir sin vurdering. Også adopsjonssøkende er jo interessert i en faglig tilnærming til spørsmål rundt adopsjon og tilknytning.
For etter 20 år med adopsjoner fra Sør-Afrika og en formidlingstillatelse som var gyldig ut 2025, mener Bufdir plutselig at subsidiaritetsprinsippet ikke overholdes i Sør-Afrika. Dessuten mener de dette er så alvorlig at de med viten og vilje endevender livene til flere hundre nordmenn og informerer VG før adopsjonsforeningene har fått informert de berørte. Når de skjærer igjennom så drastiske vedtak, vil man tro det er en slags faglig konsensus rundt den linja Bufdir har lagt seg på. De bør derfor utfordres på å redegjøre inngående for hele sitt faglige resonnement rundt overholdelse av subsidiaritetsprinsippet. Når mener Bufdir subsidiaritetsprinsippet er overholdt i lys av hva vi vet om hvordan både alder og institusjonsliv påvirker et barns tilknytningsevne, og sånn sett hensynet til barnets beste? Er det forskjell på om et barn er 6 mnd, 12 mnd eller 24 mnd? Om det har bodd hele eller deler av sitt liv på barnehjem? Hvor stort barnehjemmet er, antall barn og voksne? Utsettes et barn som har måttet leve fire ganger så lenge på et barnehjem for høyere risiko for tilknytningsutfordringer, eller er det uvilkårlig? Hvis det har noe å si, hvor mye større risiko for at barnet blir skadelidende mener Bufdir man skal akseptere? Når går venting på en nasjonal løsning som ikke kommer, fra å være til «barnets beste» til å bli til «barnets disfavør»? Selve lakmustesten for å konkludere så bastant rundt subsidiaritetsprinsippet. Vi vet også at de barna som av ulike grunner ikke blir valgt av adopsjonssøkende i fødelandet, der subsidiaritetsprinsippet nettopp blir så relevant, ofte har særskilte utfordringer som skulle tilsi at de bør utsettes minst mulig for ytterligere skadepotensial. At de får en trygg tilknytning så fort det lar seg gjøre er det minste man burde kunne tilby et barn som fødes med promille, eller der pappa er voldtektsmann. Vi burde være forsiktige med å rokke ved de skjøre tilknytningsprosessene som nettopp skal gi disse barna et grunnlag for å bli robuste nok til å bære sin historie. Hvor mye mer eller mindre utsatt er disse barna, og hvordan påvirker dette overholdelse av subsidiaritetsprinsippet?
Bufdir opplever ikke at Sør-Afrikanske myndigheter har gjort seg nok tilgjengelige for dialog, men mener seg likevel tilstrekkelig informert til å konkludere annerledes enn da de forholdsvis nylig godkjente formidlingstillatelsen sist. Hvor grundig har de gått til verks for å få opplyst uklarheter? Hvor mange tilsynsreiser eller bilaterale besøk har Bufdir gjennomført til Sør-Afrika det siste halvåret mens de har revurdert formidlingstillatelsen? Har de invitert Sør-Afrikanske aktører involvert i adopsjonsformidlingen til Norge for faglige samtaler og møter om hvordan aktørene sammen kan sikre at subsidiaritetsprinsippet etterleves? Det må da være en grad av gjensidighet i en bilateral avtale rundt internasjonal adopsjon av sårbare barn? Det er ikke vanskelig å google seg fram til hvordan Sør-Afrika organiserer adopsjon. Det virker å være helt i tråd med Haag-konvensjonen og subsidiaritetsprinsippet. Det er grunn til at andre land som lenge har hatt et kritisk blikk på adopsjon, slik som Nederland og Danmark, ikke har stengt for adopsjon fra Sør-Afrika pga brudd på subsidiaritetsprinsippet. Vi vil gjerne overbevises om noe annet, men inntrykket er at Bufdir har et, og beklager det stigmatiserende uttrykket, stemoderlig forhold til adopsjonsfeltet. At de mangler interesse for å utvikle faget videre, og nysgjerrighet og respekt for det interkulturelle samarbeidet et slikt internasjonalt fag- og omsorgsfelt innebærer. Ikke minst burde alle de kritikkverdige forholdene som har vært i adopsjonsfeltet gjennom årene talt for en dypere interesse for å gjøre dette grundig, ikke fortsette med «synsing fra berget». Sånn sett oppleves Bufdir sitt vedtak som en fortsettelse av den naiviteten som tydeligvis har preget deler av adopsjonsfeltet når vi ser i bakspeilet. Adopterte (med og uten et positivt forhold til sin egen historie), adopsjonsfamilier, mødre og fedre som overlater sine barn i statens omsorg, adopterte i Norge som vil måtte se halvsøsken bli adoptert til helt andre land, og ikke minst alle de barna som ligger i en sovesal i mangel på omsorgspersoner, fortjener at Bufdir snart tar adopsjonsfeltet på alvor.
I Hurdalsplattformen har regjeringen sagt at de vil styrke kvinners rett til å bestemme over egen kropp og forsterke norsk innsats internasjonalt for å fremme familieplanlegging, prevensjon og trygge aborter. Andelen barn som voldtas i Sør-Afrika er blant de høyeste i verden. Lenge sa man at halvparten av barn i Sør-afrika vil bli utsatt for seksualisert vold før de blir 18 år. Man vet også at voksne som har vært utsatt for seksuell vold som barn, er mye mer utsatte for å oppleve det samme som voksen. Årlig finner man 10 000 spedbarn etterlatt i Sør-Afrika. De aller fleste blir funnet døde. Det er mer enn et spedbarn i timen. Flere barn som i dag er i en norsk familie kunne lidd samme skjebne. Men de er trygge, nettopp på grunn av adopsjonstilbudet. I så ekstreme tilfeller som Sør-Afrika, er nemlig et tilbud om adopsjon en del av unge jenters tilgang til familieplanlegging. Til å kunne bestemme over egen kropp. Det er her avgjørende at vi lytter på førstemødrenes bønn om et verdig liv for sine barn.
Flere adopterte barn vokser opp som enebarn. Men gjennom over 20 år med samarbeid mellom Verdens Barn og ABBA har flere norske familier fått uventede beskjeder med forespørsel om de kan ta imot en halvbror eller halvsøster som er på vei. Hvordan vil dette være nå, har Bufdir over natta fratatt muligheten for norske barn å kunne vokse opp med sine halvsøsken?
Vennlig hilsen
Adopsjonssøkere til Sør-Afrika
Adopsjon Norge har mottatt dette innspillet fra noen medlemmer som vi ønsker å dele. Meningen er medlemmene sine, og vi har vurdert at de kan være anonyme. Søkere står i en sårbar situasjon akkurat nå, hvor de ser familiedrømmen bli knust. Uten annen grunn enn at direktoratet som skal beskytte barn ikke klarer sin egen jobb og derfør føler på usikkerhet.